Eit nyttig ubehag

I går oppdaga eg at den entusiastiske bokhandlaren og forfattaren Åshild Fossdal refererte til vårt fine samarbeid i Oslo-butikken hennar, i eit webinar som ho heldt for Forfatterskolen. Det fekk meg til å tenka på kor viktig det er å trossa ubehaget ved å «selja seg», når ein vil bli lest.

For Åshild har rett: Å forventa at dersom boka berre er god nok, så vil ho selja seg sjølv, er ei misforståing. «Det er som om ein skodespelar forventar å bli oppdaga ved å ta ein tur i butikken», seier Åshild i webinaret. «Våg å snakka om boka di! Du må sjølv skapa etterspørsel etter verket ditt, anten det er eit forlag som gir ut boka di, eller om du er indie». Og etterspørselen skaper du ved sjølv å vera aktiv. Det tek tid, og det er krevjande og til tider flaut, som eg tidlegare har skrive. Du vil ikkje masa, framheva deg sjølv. Men boka finst, og ho skal helst lesast. Kva er elles vitsen?

Eg spelte av reprisen frå webinaret (som fann stad i april, men som eg ikkje såg før no), og såg bilda av meg i presentasjonen. Eg sit og signerer, og eg står i samtale med ein potensiell lesar. Eg prøvde å gjenskapa kjensla av å stå der, i front, seia hei til forbipasserane oslofolk og visa dei nynorskboka mi. Kunne dette gå bra? Eg var litt svett.

Det gjorde det. Nokre var skeptiske til nynorsken, men interesserte i innhaldet. Andre ville høyra om skriveprosessen, og korleis eg fekk tid til slikt når eg hadde ein annan jobb. Dei hadde skriveidear sjølve, og fann aldri tid til å setta dei ut i livet. Nokre kjøpte eit signert eksemplar til seg sjølve, andre til å gi som gåve. Åshild heldt seg oppmuntrande og tryggande i bakgrunnen. Det var fredag, og snart jul.

Eg har signert i andre butikkar, men denne avtalen var spesiell. Åshild hadde fatta interesse for romanen min etter ein samtale me hadde i butikken, og ho utfordra meg til å selja sjølv, ikkje berre passivt sitta og signera. Me avtalte dato. Eg tok bøker med, og ho kjøpte inn etter kvart som eg sende kundar bort til disken hennar. Då eg gjekk, tok ho inn ein ekstra bunke, for ho visste at nokre kundar ville koma tilbake etter å ha tenkt seg om.

Og no vart samarbeidet vårt brukt som døme overfor «elevar» på Forfatterskolen. Det synest eg var fint. Eg kan godt fortelja andre skrivande om dei kleine og krevjande sidene ved å måtta marknadsføra verket sitt. Å bli lest, og å motta lesarane sine tilbakemeldingar om korleis forteljinga påverkar dei, veg heldigvis opp for pina og for tida som det tek.